Som katt og hund

Det er nå en gang slik at huskier har et velutviklet jaktinstinkt. Misha er ikke noe unntak. Hun startet tidlig med jakt av blader og gresstrå, avanserte til å jage fluer og sommerfugler deretter smufugler på verandaen og avsluttet med jakt på vinden. Noe varierende resultat kan man si. Misha hadde også et svært godt øye til andefamilien i Stavsjøen, men fikk til sin skuffelse ikke stifte nærmere bekjentskap, selv om hun var overbevisst om at hun kunne gå på vannet.

Når vi kom hjem på besøk første gang var jeg litt bekymret for hvordan det skulle gå med katten, Tinka. Tinka er en rolig bedagelig katt, men å takle en huskyvalp som elsker å leke kunne bli vanskelig selv for henne. Misha oppdaget først ikke Tinka som lå på puffen sin. Da oppdagelsen kom var Tinka derfor godt forberedt. Misha var tydelig interessert i å leke. Tinka var tydelig interessert i å la være. Det ble en viljekamp. Tinka vant

Tinka ble ettehvert mer positivt innstilt på Misha, og begynte å oppsøke henne. Det førte til mange episoder hvor en overbegeistret Misha ble satt på palss av en irritert Tinka. Det var nemlig slik at Tinka skulle lukte på Misha, ikke omvendt. Mye forvirring i hodet til en liten huskyvalp, men hun lærte iallefall å være tålmodig. 

Etterhvert som tiden har gått er Tinka og Misha blitt gode venner. Det er ikke lengre Misha som plager Tinka, men Tinka som plager Misha. 

Selv om man er venner trenger man ikke dele alt her i verden. Julegaver kan man for eksempel ha for seg selv. Iallefall tyggebein. Ment for hunder. Ikke katter. 

Min konklusjon etter å ha sett samspillet mellom disse to er følgende: hukskier og katter kan bo i samme hus uten problemer, bare man tar tiden til hjelp.