Beaskadas 2023

Vi har flere ganger forsøkt å kjøre Beaskadas, men av ulike årsaker har vi ikke fått det til før i år. Vi var veldig spente da dette var det lengste løpet vi hadde kjørt hittil og vi ikke følte at vi hadde fått trent optimalt. I tillegg har Andreas problemer med venstre arm og vi var ikke sikre på om han ville klare å fullføre løpet, men siden vi var påmeldt og fikk ikke påmeldingsavgiften tilbake kunne vi like greit prøve.

Valget av hunder var vanskelig, alle hundene har egne personligheter og egenskaper som vi måtte ta med i beregningen. Til slutt kom vi frem til de 8 hundene som skulle være med. Zuko, Heike, Iroh, Meta, Arven, Nanook, Tanana og Rashka. 

05.01.2023 - Utreise

Vi oppdaget at vi måtte ha lysstav OG signapenn, ikke eller. Så da startet ringerunden. Vi var heldige og fikk tak i signalpenn på Canyon Jakt og fiske i Alta, var visst flere enn oss som hadde vært der for å supplere med obligatorisk utstyr i siste liten. 

Kjøreturen gikk greit. Vi trengte ikke å kjøre så veldig tidlig, og bra var det fordi vi glemte selvfølgelig en del ting og måtte snu. Ullbukse og solbriller (optimistisk?) var det mest kritiske. Heldigvis var sleden pakket dagen før så det slapp vi å stresse med. 

Obligatorisk kjøremøte var kl 20:00 og vi måtte melde oss inn til sekretariatet før dette. Igjen var det forvirring med Rashka ettersom hun har verdens lengste stamtavlenavn.

06.01.2023 

Starten gikk bra. Vi hadde valgt å komme litt senere enn de andre da vi ikke ville stå i kø for å få starte, noe som betydde at vi startet rett før 12. Hundene hadde godt driv og jabbet bra på tross av at Meta hadde stådager. Dette medførte at vi beklageligvis ikke kunne bruke Zuko som lederhund da han bare ville bak til henne. Det var fantastisk vær, men veldig kaldt så vi valgte å kjøre med dekken selv om våre hunder er godt pelset. 

Problemene startet ikke før de begynte å nærme seg Mieron 1. Da hadde Andreas stått på sleden i nesten 6 timer og skulderen begynte å skape problemer for han.

Vel fremme på Mieron fikk hundene for og hvile mens musher og handler diskuterte veien videre. Hundene var i fin form, alle hadde spist og fikk hvile. Det var ikke der skoen trykket. Andreas fikk mer smerter gjennom timene på sjekkpunkt og vi tok til slutt den tunge avgjørelsen at han ikke kunne fortsette. Vi valgte derfor å bryte på Mieron 1 og kjøre tilbake til Suoluvuopmi for obligatorisk veterinærsjekk. Hundene viste ingen tegn på at de ikke ville kjøre videre, så da er det ekstra surt å måtte gi seg.

Veterinærsjekken gikk supert, hun hadde ingenting å kommentere på når det gjaldt hundene. Musher hadde derimot stiv skulder og smerter.

Vi må få takke alle hyggelige frivillige som hjalp oss på Mieron, spesielt ettersom Andreas ikke kunne løfte sleden opp på hengeren.

Hjemturen startet rett etter veterinærsjekken. Vi kjørte så langt vi orket før vi la oss til å sove i bilen. Carina var den som frøs mest, noe som er merkelig ettersom hun bare var handler og ventet inne på Suoluvuopmi fjellstue mens Andreas hadde vært ute i mellom -20 og -30 hele dagen.