Året 2020

Dette har vært et annerledes år. Vi kan vel si det sånn. Alle vil vel huske 2020 som det året Norge stengte. Det vil nok vi også, men vi vil også huske dette som året da hundekjørere måtte gi bort hundene sine fordi den økonomiske støtten uteble. Vi driver ikke med turister, men det betyr ikke at vi ikke blir påvirket av fortvilelsen og sorgen til våre felles hundekjørere som ikke bare mister levebrødet sitt, men også hundene sine.

For de aller fleste er det vanskelig å sette seg inn i hvordan en hundegård fungerer. Det er derfor vanskelig å forstå hvor mye som står på spill for en hundekjører som mister hundene sine. Det er ikke bare hunder. Det er lang tids alvsarbeid. Det er timevis, ja årevis med trening. Det er bånd som er knyttet fra fødselen av, ja kanskje fra fødselen til tippoldeforeldrene til nettopp den hunden du må gi bort. 

Det er noe eget med å følge en hund fra fødsel. Å se at allerede i valpekassa, til og med før de har fått øyne, har de personlighet. De er alle unike, de har alle navn, de er alle verdsatte og ivaretatt. De er levende individer, ikke en ting man kan legge bort til økonomien tillater at man kan bruke den igjen.

Når man står med alternativet å avlive eller gi bort hundene sine er det er grusomt valg å ta. Å miste hundene man har fulgt fra de var født, å måtte gi bort en venn som ikke forstår hvorfor. Å sende fra seg noe man elsker, det er tungt. For mange er dette utenkelig, men når valget står mellom å sende bort hundene eller se dem sulte har man i realiteten ikke noe valg.

I vår hundegård er det 11 hunder. For utenforstående er det et tall. Men for oss er det 11 individer. Alle har sin historie, sine egenskaper og sin personlighet. Vi arbeider med hver enkelt hund, vi knytter sterke bånd. Våre hunder er familiemedlemmer, turkamerater, kjæledyr. De er ikke noe vi har, men de er en del av det vi er. Hundekjøring er ikke en hobby, det er ikke et arbeide. Hundekjøring er en livsstil.